Jeg husker som om det var i går at jeg ble truffet av det første slaget mot mellomgulvet. Samtalen fra den lille skolen som skulle vise seg å bli både skjebnesvanger og den første i sitt slag. En svært vaklende stemme i telefonen midt i middagsforberedelsene, som fortalte meg alt og ingenting på samme tid. Jeg avbrøt strømmen av ingenting og spurte: “Hvis jeg ikke visste bedre, høres det ut som om du sparker Elias ut av klassen”. ” Ja, det er det vi gjør”, svarte klasselæreren prompte. Det var seks uker etter skolestart i 0. klasse, og sønnen min hadde nettopp fylt seks år den våren.

Adrenalinet fikk hjertet mitt til å banke, og det føltes som om jeg hvisket det neste spørsmålet mitt. “Hva skal jeg gjøre nå?” Det kunne hun ikke svare på. Jeg spurte om det hadde skjedd noe ille. “Elias kan ikke sitte stille i klassen, og det er foreldre som ikke vil ha barna sine i samme klasse som ham.” Slag nummer to var like velplassert som det første. Tårene trillet like stille nedover kinnene mine, og jeg klarte å mumle et farvel. Jeg var rystet. Og utrolig lei meg på vegne av barnet mitt.

Fra den dagen av ble jeg en frådende løvinne.

Omtrent ni måneder etter det første møtet med det ikke-inkluderende skolesystemet fikk sønnen min diagnosen ADHD fra Barnepsykiatrisk senter i Riiskov. I løpet av de neste 10 årene som fulgte, lærte jeg mye om å navigere i systemet når man har et barn med denne medfødte funksjonsnedsettelsen – både de gode og de mindre flatterende sidene. Kunnskap ble gull verdt, og kildekritikk var og er fortsatt viktig. Jeg lærte om konfliktløsning, struktur, strategisk tenkning, medisinering kontra alternativer, virkningen av kosthold, tilsetningsstoffer, lovgivning og rettigheter for funksjonshemmede, terapeutiske verktøy, angsten som fulgte med, og mye mer. Det var ingen quick fix. Selv om jeg følte meg helt alene med følelsen av at det bare var barnet mitt som slet, ble jeg snart innhentet av virkeligheten. Det var da, og er fortsatt, mange, mange barn og unge som sliter. Facebook ble mer og mer fremtredende, og små grupper av triste og frustrerte foreldre dukket opp. Det ble min redning fra å synke ned i maktesløshetens dyp. De selvfornedrende tankene om at det var mine evner som mor eller mangel på samme, ble raskt gjort til skamme. Det var den første viktige lærdommen. Det og lærdommen om søvn.

Jeg innså at det var særlig én ting som var ekstremt viktig for oss som familie, og det var å få sove riktig. Leggeritualene kunne variere fra uke til uke og år til år, men det var helt avgjørende at Elias fikk sove – og jeg også. For det meste var 4/5 av ukens 7 dager gode netter med søvn.

Søvn påvirker psyken, immunforsvaret og hukommelsen – og en god natts søvn er avgjørende for hjernens og kroppens utvikling. De dagene jeg ikke fikk sove, var jeg mer irritabel, kjedet meg fort og var mer tilbøyelig til ikke å være tålmodig med Elias. Og hvis Elias heller ikke fikk sove, kom vi inn i en rask nedadgående spiral med flere konflikter hjemme og på skolen, unødvendig kjefting, ingen matlyst og igjen dårlige leggerutiner og nattesøvn. Uholdbart, utmattende og maktesløst. En gammel, utslitt ertepose jeg en gang fikk av min avdøde mor, skulle vise seg å ha stor innvirkning på både Elias’ og mitt søvnmønster. Og den kunne til og med varmes opp i mikrobølgeovnen. Les neste blogg – Betydningen av søvn – og mangelen på søvn