Sukk. Jeg har hørt den setningen om og om igjen de siste 13 årene. I begynnelsen kunne en slik setning få meg til å gå i spinn. Jeg ble provosert, sint og utrolig trist på samme tid. I dag blir jeg “bare” opprørt. Ikke fordi det påvirker meg personlig lenger, men fordi fordommene rundt det å ha et barn med ADHD ikke har endret seg mye fra for 13 år siden.
De spydige, bedrevitende og sårende kommentarene kom fra mange hold. Familie, kolleger, venner og til og med folk som burde vite bedre – fagfolk. Jeg glemmer aldri den dagen min trangsynte 10 år gamle sønn kom hjem midt på dagen og prøvde å fortelle meg hva som hadde skjedd på lekeplassen. Gjennom tårer og snørr fikk han høre at støttepedagogen hans hadde fortalt ham at hvis han ikke snart lærte seg å oppføre seg normalt, ville han havne på ungdomsfengsel.
Ja vel, da så. Jeg prøvde å forstå hvordan det kunne forsvares at en spesialutdannet voksen kvinne kunne snakke slik til en ti år gammel gutt med ADHD-diagnose. Overbevisningen min sa at det ikke kunne forsvares. Jeg kontaktet henne umiddelbart og ville høre hennes versjon av historien før jeg dømte henne fullstendig. Hun bekreftet Elias’ historie og svarte: “Ja, hvis han bare hadde hatt en bedre oppvekst”. Mamma var ikke skuffet – mamma var sint. Og veldig sint, ja, veldig sint. Min indre djevel fikk fritt spillerom. Det var selvsagt slutten på forholdet vårt.
Alle kan bukke under for systemstress
Hele poenget med min personlige historie er at ikke alle foreldre til barn med spesielle behov – og det er uavhengig av om barnet er diagnostisert med f.eks. ADHD, angst, autisme, andre kognitive utfordringer eller uten en egentlig diagnose – ikke alle er like ressurssterke og har styrke, mot og kunnskap til å si ifra mot dumme bemerkninger, sette seg inn i lovverket for funksjonshemmede og/eller be om kompetent hjelp. Det er mange, MANGE foreldre som på et eller annet tidspunkt bukker under for det som kalles systemstress og påvirkning av skyld og skam fra omgivelsene.
Jeg har også vært der. Flere ganger, faktisk. Så nedkjørt av systemstress. Og skammen over å føle at jeg ikke klarer å streike og hjelpe barnet mitt lenger. Men vi gjør alle så godt vi kan med de ressursene vi har – og det finnes faktisk muligheter for å få hjelp til å kjempe.
Ettervern med hjelp av en frilans sosialarbeider
For omtrent fire år siden kom jeg over et ord Ettervern. Jeg ble fortalt på en indirekte måte at det ville være fornuftig å sikre ettervern for sønnen min FØR han fylte 18 år. Hensikten med ettervern er å hjelpe den unge til å få en bedre overgang til et selvstendig voksenliv.
Jeg visste ikke noe om ettervern på det tidspunktet, men jeg hadde hørt at det ikke alltid er like lett å få ettervern. Jeg følte en maktesløshet over enda en paragraf å sette meg inn i, og jeg kjente at kreftene mine var i ferd med å ta slutt. Så jeg bestemte meg for å investere i en Frilansende sosialarbeider. En som kjente systemet ut og inn, og som raskt kunne sette seg inn i vår situasjon og presentere Elias’ sak for de instansene som skulle innvilge Elias’ dyrebare ettervern. Det viste seg å være den absolutt beste beslutningen noensinne, for i dag bor sønnen min i sin egen leilighet, har masse støtte og rådgivning rundt seg, har en god fulltidsjobb – og jeg har startet et helt nytt kapittel i livet mitt som gründer med FLOOFERS® med god samvittighet.
Jeg vil på det sterkeste anbefale å besøke nettstedet og se om det finnes en dyktig frilans sosialarbeider som kan hjelpe deg i din situasjon. Jeg har selv brukt den Søren Møller Petersen og jeg vil til enhver tid anbefale ham som en superkompetent og skarp samarbeidspartner.
Vennlig hilsen Carol
