ADHD er bare dårlig foreldreskap

Sukk. Det er akkurat den setningen jeg har hørt om hudløshet de siste 13 årene. Til å begynne med kunne en slik setning kaste meg ut av beina. Jeg ble provosert, sint og ufattelig trist på samme tid. I dag blir jeg "bare" trist. Ikke fordi det påvirker meg personlig lenger, men fordi fordommene rundt det å få et barn med ADHD ikke har endret seg særlig mye fra for 13 år siden.

 

De snertne, vitende og sårende kommentarene kom fra mange steder. Familie, kolleger, venner og til og med fra folk som egentlig burde vite bedre - profesjonelle. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen min storkjeftede 10 år gamle sønn kom hjem midt på dagen og prøvde å fortelle meg hva som hadde skjedd på lekeplassen. Gjennom gråt og snørr ble han fortalt at støttelæreren hadde fortalt ham at hvis han ikke snart lærte å oppføre seg normalt, ville han havne i ungdomsfengsel.

Da så. Jeg prøvde å snu og snu inni hodet hvordan det kunne rettferdiggjøres at en spesialtrent voksen kvinne kunne snakke på den måten til en 10 år gammel gutt med ADHD-diagnose. Min overbevisning sa at det på ingen måte kunne rettferdiggjøres. Jeg kontaktet henne umiddelbart og ønsket å høre hennes side av historien før jeg dømte henne fullstendig. Hun bekreftet Elias' historie og kvitterte med «ja, hvis han bare hadde fått en bedre oppvekst». Mamma ble ikke skuffet – mamma var sint. Og til og med veldig sint. Min indre hun-djevel fikk frie tøyler. Jeg trenger nok ikke fortelle deg at det var slutten på samarbeidet vårt.

Alle kan bukke under for det system stress

Hele poenget med min personlige historie er at ikke alle foreldre til barn med 'spesielle behov' - og det er uansett om barnet får diagnosen f.eks. ADHD, angst, autisme, andre kognitive utfordringer eller er uten en egentlig diagnose – da er ikke alle like ressurssterke og har både styrke, mot og kunnskap til å kunne ta til orde mot dumme ytringer, sette seg inn i funksjonshemmingslovgivningen og/eller å be om kompetent hjelp. Det er virkelig, VIRKELIG mange foreldre som på et eller annet tidspunkt bukker under for det som kalles system stress og påvirkninger av skyld og skam fra miljøet.

Jeg har også vært der. Flere ganger faktisk. Så ned med systemstress. Og skammen over følelsen av å ikke kunne trå til og hjelpe barnet mitt lenger. Men vi gjør alle så godt vi kan med de ressursene vi har – og det er faktisk muligheter for hjelp i kampen. 

Ettervern ved hjelp av en frilans sosialarbeider

For litt over 4 år siden kom jeg over et ord - Ettervern. Jeg ble fortalt i en rundkjøring at det ville være fornuftig å sikre vergemål for sønnen min FØR han fylte 18. Hensikten med ettervern er å bidra til at den unge får en bedre overgang til et selvstendig voksenliv.

Jeg visste ingenting om ettervern på den tiden, men jeg hadde hørt at det ikke alltid er lett å sikre ettervern. Jeg følte meg maktesløs over enda et avsnitt til å sette meg inn i, og jeg kunne kjenne at kreftene var i ferd med å gi seg. Så jeg valgte å investere i en Frilans sosialarbeider. En som kjente systemet ut og inn og som raskt kunne sette seg inn i vår situasjon og føre Elias' sak for de instanser som måtte gi Elias' dyrebare ettervern. Det viste seg å være den absolutt beste avgjørelsen noensinne, for i dag bor sønnen min i egen leilighet, har masse støtte og råd rundt seg, har en god fulltidsjobb – og jeg har startet, med god samvittighet, på et splitter nytt kapittel i livet mitt som gründer med FLOOFERS®.

Jeg vil anbefale å besøke nettsted og se om det kan være en dyktig frilans sosialarbeider som kan hjelpe i din situasjon. Jeg brukte meg selv Søren Møller Petersen og jeg vil alltid anbefale ham som en superkompetent og skarp lagkamerat.

Beste hilsener
Carol

 

Værsågod!

Meld deg på FLOOFERS® nyhetsbrev så får du min nye e-bok sammen med påfølgende gode råd, nyheter og konkurranser direkte i innboksen din.

Når du melder deg på vil du også delta i fremtidige konkurranser som arrangeres i løpet av året.

Les HER om andres erfaringer med en FLOOFERS® sansebamse