Sukk. Det er akkurat den setningen jeg har hørt om hudløshet de siste 13 årene. Til å begynne med kunne en slik setning kaste meg fullstendig på vakt. Jeg ble provosert, sint og utrolig lei meg på samme tid. I dag er jeg "bare" trist. Ikke fordi det påvirker meg personlig lenger, men fordi fordommene rundt det å få et barn med ADHD ikke har endret seg mye fra for 13 år siden.
De sarkastiske, kunnskapsrike og sårende kommentarene kom fra mange steder. Familie, kolleger, venner og til og med fra folk som egentlig burde vite bedre – profesjonelle. Jeg glemmer aldri den dagen min høyrøstede 10 år gamle sønn kom hjem midt på dagen og prøvde å fortelle meg hva som hadde skjedd ute på lekeplassen. Gjennom tårer og snørr ble han fortalt at støttepersonen hans hadde fortalt ham at hvis han ikke snart lærte å oppføre seg normalt, ville han havne i ungdomsfengsel.
Bra da. Jeg prøvde å snu og snu i hodet hvordan det kunne rettferdiggjøres at en spesialtrent voksen kvinne kunne snakke på den måten til en 10 år gammel gutt med ADHD-diagnose. Min overbevisning var at det på ingen måte kunne forsvares. Jeg kontaktet henne umiddelbart og ønsket å høre hennes side av saken før jeg dømte henne fullstendig. Hun bekreftet Elias' historie og svarte: "ja, hvis han bare hadde blitt oppdratt bedre." Mamma ble ikke skuffet – mamma var sint. Og til og med veldig sint. Min indre hun-djevel fikk frie tøyler. Jeg trenger nok ikke fortelle deg at det var slutten på samarbeidet vårt.
Alle kan bukke under for systemstress
Hele poenget med min personlige historie er at ikke alle foreldre til barn med 'spesielle behov' – og dette er uansett om barnet får diagnosen f.eks. ADHD, angst, autisme, andre kognitive utfordringer eller uten en egentlig diagnose – ikke alle er like ressurssterke og har både styrke, mot og kunnskap til å si fra mot dumme ytringer, sette seg inn i funksjonshemmingslovgivningen og/eller be om kompetent hjelp. Det er virkelig, VIRKELIG mange foreldre som på et eller annet tidspunkt bukker under for det som kalles systemisk stress og påvirkninger av skyld og skam fra omgivelsene.
Jeg har også vært der. Faktisk flere ganger. Så ned med systemstress. Og skammen over å føle at jeg ikke kan hjelpe barnet mitt lenger. Men vi gjør alle så godt vi kan med de ressursene vi har – og det er faktisk muligheter for å hjelpe i kampen.
Ettervern ved hjelp av frilans sosionom
For ca 4 år siden kom jeg over et ord – Ettervern . Jeg ble fortalt, i en rundkjøring, at det ville være fornuftig å sørge for ettervern for sønnen min FØR han fylte 18 år. Hensikten med ettervern er å bidra til den unges bedre overgang til et selvstendig voksenliv.
Jeg visste ingenting om ettervern på den tiden, men jeg hadde hørt at det ikke alltid var lett å sikre ettervern. Jeg følte meg hjelpeløs over enda et avsnitt å lese, og jeg kjente at kreftene mine tok slutt. Så jeg valgte å investere i en frilans sosialarbeider . Noen som kjente systemet ut og inn og som raskt kunne forstå vår situasjon og representere Elias sin sak overfor myndighetene som ville gi Elias sitt dyrebare ettervern. Det viste seg å være den absolutt beste avgjørelsen noensinne, for i dag bor sønnen min i egen leilighet, har massevis av støtte og råd rundt seg, har en god fulltidsjobb – og jeg har startet, med god samvittighet, et helt nytt kapittel i livet mitt som gründer med FLOOFERS® .
Jeg vil sterkt anbefale å besøke nettsiden og se om det kan være en dyktig frilans sosialarbeider som kan hjelpe i din situasjon. Jeg brukte selv Søren Møller Petersen og jeg vil alltid anbefale ham som en superkompetent og skarp lagkamerat.
Med vennlig hilsen
Carol
