Jeg husker som om det var i går at jeg ble truffet av det første slaget i mellomgulvet. Oppfordringen fra barneskolen skulle vise seg å være både skjebnesvanger og den første i sitt slag. En veldig melodiøs stemme som på telefonen midt under middagsforberedelsene fortalte meg alt og ingenting på samme tid. Jeg avbrøt samtalestrømmen fra ingensteds og spurte: «Hvis jeg ikke visste bedre, høres det ut som du kaster Elias ut av timen». «Ja, det gjør vi også», svarte klasselæreren kjapt. Det var 6 uker før starten på førsteklasseskolen og sønnen min hadde akkurat fylt 6 år den våren.
Fra den dagen av ble jeg en frådende løvinne
Adrenalinet fikk hjertet mitt til å rase, og jeg følte at jeg røpet ut det neste spørsmålet mitt. "Hva gjør jeg da?" Det kunne hun ikke svare på. Jeg spurte om det hadde skjedd noe vondt. «Elias kan ikke sitte stille i timen og det er foreldre som ikke vil ha barna sine i samme klasse som ham. Tårene trillet stille nedover kinnene mine og jeg stammet ut et farvel. Jeg ble sjokkert. Og utrolig trist på vegne av barnet mitt.
Gode 9 måneder etter det første møtet med det ikke-inkluderende skolesystemet fikk min sønn diagnosen ADHD fra Barnepsykiatrisk avdeling i Riiskov. I de neste 10 årene som fulgte lærte jeg mye om å navigere i systemet når du har et barn med en medfødt funksjonshemming – både de gode sidene og de ikke fullt så flatterende. Kunnskap ble gull og kildekritikk var og er fortsatt vesentlig. Jeg lærte om konfliktløsning, struktur, å tenke strategisk, medisin versus alternative alternativer, effekten av kosthold, tilsetningsstoffer, funksjonshemmingslover og rettigheter, terapeutiske verktøy, angsten som fulgte i kjølvannet, og mye mer. Det var ingen quick fix. Selv om jeg følte at jeg var helt alene med følelsene mine om at det bare var barnet mitt som hadde det vanskelig – innhentet virkeligheten meg raskt. Det var da og det er fortsatt mange barn og unge som har det veldig vanskelig. Facebook ble mer og mer fremtredende og små grupper av opprørte og frustrerte foreldre dukket opp. Det var min redning fra å synke ned i hjelpeløshetens dyp. De selvutslettende tankene om at det var mine evner som mor eller mangel på slike ble raskt gjort til skamme. Det var den første viktige leksjonen. Det og læren om søvn.
Jeg fant ut at spesielt én ting var ekstremt viktig for oss som familie, og det var å få søvnen under kontroll. Puttingsritualene gjennom årene kunne variere fra uke til uke og år til år, men det var avgjørende at Elias fikk sove – og jeg også. For det meste klarte vi å få gode netter med søvn på 4/5 av ukens 7 dager.
Søvn påvirker vår psyke, immunforsvar og hukommelse – og det er helt sentralt for utviklingen av hjernen og kroppen at vi får nattesøvnen. De dagene jeg ikke fikk sove, var jeg mer irritabel, ble raskt opprørt og hadde større sannsynlighet for å miste tålmodigheten med Elias. Og hvis Elias ikke fikk sove heller, gikk vi inn i en raskt nedadgående ond spiral av flere konflikter hjemme og på skolen, unødvendig skjenn, ingen matlyst og igjen et dårlig leggetidsrituale og nattesøvn. Uholdbart, utmattende og ødeleggende. En gammel, utslitt sekkepose jeg en gang fikk av min nå avdøde mor skulle vise seg å ha stor innvirkning på både Elias og søvnmønsteret mitt. Og det kan til og med varmes opp i mikrobølgeovnen. Les neste blogg – Viktigheten av søvn – og mangelen på den
