1) Gjenkjennelighet

Noen måneder før hans periode med separasjonsangst startet min sønns utredning for ADHD ved Barnepsykiatrien i Risskov.
Det ble veldig tydelig for meg at han trengte struktur for anerkjennelse hvor han ville ha sitt daglige liv.

Jeg fikk ta bilder av personalet i SFOen hans og læreren hans, klippe dem ut og feste små magneter på baksiden og ellers på kjøleskapet.

På denne måten fikk vi navngitt alle de voksne som kunne gi ham trygghet under skolen.

Det kan være ekstra vanskelig i dag når det har blitt flere vikarer – spesielt på grunn av Corona, men prøv å snakke med institusjonen om muligheten.

 

2) Hold deg rolig

Jeg anstrengte meg alltid for å virke rolig og fattet når gutten skulle reise om morgenen.

Det var viktig for meg at han ikke kunne fornemme usikkerheten min. Dette ville fort forplante seg i ham ellers og skape ytterligere stress for ham.

Mitt råd er: Hold deg rolig. Når du er stresset, ta et skritt tilbake og pust for å finne roen barnet ditt trenger.

Husk at pedagogene som tar imot også kan bli stresset over en eventuell praksissituasjon, så husk å involvere dem også. 

 

3) Anerkjennelse av følelser

For meg var det en læringsprosess å anerkjenne følelsene sønnen min hadde i de stressende øyeblikkene.

De første gangene jeg opplevde separasjonsangsten hans om morgenen i SFOén, avfeide jeg det som «tull, jeg kommer tilbake kjære».

Det var absolutt ikke bra - for noen av oss. Min dårlige samvittighet for å måtte forlate ham var allerede skyhøy.

Tvert imot, det hadde en selvforsterkende effekt, og egentlig kunne jeg like godt ha fortalt sønnen min at han ikke skulle høre på hva kroppen fortalte ham.

På den tiden visste jeg ikke bedre. Heldigvis hadde jeg en venn som var spesialpedagog som guidet meg i riktig retning.

I stedet lærte jeg å kjenne igjen følelsene han hadde i akkurat de øyeblikkene som var vanskelige for ham – og vendte heller svarene mine til f.eks. "Jeg forstår at du er opprørt". Da følte han seg hørt og kunne forholde seg mye bedre til følelsene sine.

 

4) Ingen skjenn

I forlengelsen av ovenstående vil jeg derfor absolutt ikke anbefale verken å ignorere eller skjelle ut i de, kanskje for noen, pinlige situasjonene ved garderoben hvor barnet begynner å skrike og gråte.

Lær deg å ikke bry deg om hva andre foreldre tenker og fokuser på barnets behov.

Å skjelle ut har stikk motsatt effekt. Prøvde og jeg kan garantere at det ikke går med skjenn!

 

5) Kyss, klem og farvel

En foreldres hjerte blir virkelig satt på prøve når barnet bryter sammen i gråt og nekter å gå med lærerne eller løpe inn i klasserommet.

Jo mer jeg trakk ut smertene, jo verre ble det - for oss begge - og sikkert også for pedagogen/læreren.

Hvis tårer var gull, ville jeg vært mangemillionær. Alle gangene jeg etter levering satt i bilen og hulket.

For så å fikse sminken og kjøre til jobb og sitte en halv dag og bekymre meg og slå meg selv over hodet med hvordan jeg skulle ha taklet situasjonen.

Det er imidlertid ingen vits i å føle det slik. Vi gjør alle så godt vi kan med ressursene vi har.

Den raske leveringsrutinen kom opp på min sønns visuelle tavle på rommet hans. Så han kunne bedre takle morgenrutinen.

 Kyss, klem og farvel. Et kraftig verktøy – som bare måtte læres og aksepteres, spesielt av meg.

 

6) Snik aldri ut

Jeg husker tydelig den ene gangen jeg snek meg ut uten å si farvel.

Jeg var av den tro at det ville være det enkleste for sønnen min.

Jeg kunne imidlertid ikke tatt mer feil! Jeg ble oppringt etter 45 minutter om at jeg nå kunne hente gutten igjen fordi han var helt oppløst.

Se, du gjør dette vanligvis bare én gang – så du lærer på den harde måten!

7) Håndhjerter

Hver morgen når jeg pakket maten til sønnen min, la jeg små tegninger av ham og meg i matboksen hans
(Jeg er forferdelig til å tegne, men man kommer langt med fyrstikkmenn 😊)

Jeg hadde også laget en liten stabel med laminerte bilder av han og jeg i hyggelige stunder som han kunne ta ut hvis savnet ble for stort.

En annen søt ting jeg husker er at jeg tegnet et hjerte på hånden hans og ett til på min. Hvis en av oss trengte litt kjærlighet og omsorg, måtte vi bare ta på hjertet og kjærligheten "transporterte" seg selv fra det ene hjertet til det andre.

 

8) FLOOFERS® sikkerhetsbamse

Da sønnen min var mindre, fantes det ikke noe som het FLOOFERS® for å gi ham en følelse av trygghet - og av gode grunner kunne han ikke ta med seg ballputen på skolen.

I stedet hadde han med seg det lille babyteppet som trøst, som han hadde fått av bestemoren. Den var blå med hvite hjerter på og jeg husker tydelig at lærerne sa at han ofte satt og nullte hjørnene på teppet.

Hadde han hatt en FLOOFERS® sikkerhetsbamse, ville det utvilsomt vært enda mer effektivt for ham. Både på grunn av vekten, hjemmelukten, muligheten for at den avtakbare vektposen kan varmes opp i klassens mikrobølgeovn om nødvendig, men også for "svimmeleffekten" da du kan legge hånden eller en hel arm inne i magen på FLOOFERS® og døs med de små kirsebærsteinene som er inni.

I dag vil jeg absolutt anbefale en FLOOFERS® sikkerhetsbamse til andre barn som opplever en periode med bl.a. separasjonsangst En FLOOFERS® kan virkelig gjøre en verden av forskjell!

Bare les hvordan en FLOOFERS®-kanin hjalp Merle som 7-åring;