Jeg husker som om det var i går at jeg ble truffet av det første slaget i mellomgulvet. Oppfordringen fra den lille skolen som skulle vise seg å bli både skjebnesvanger og den første i sitt slag. En veldig vevende stemme der, på telefonen midt under middagsforberedelsene, som fortalte meg alt og ingenting på samme tid. Jeg avbrøt taleflyten ut av ingenting og spurte «hvis jeg ikke visste bedre, høres det ut som du kaster Elias ut av klassen». «Ja, det gjør vi også» – lød oppfordringen fra klasselæreren. Det var 6 uker til skolestart i 0. klasse og sønnen min hadde akkurat fylt 6 år samme vår.

Adrenalinet fikk hjertet mitt til å rase, og jeg følte at jeg utslettet mitt neste spørsmål. "hva gjør jeg da?" Det kunne hun ikke svare på. Jeg spurte om det hadde skjedd noe vondt. «Elias kan ikke sitte stille i timen og det er foreldre som ikke vil ha barna sine i samme klasse som ham» Treff nr. 2 var like godt plassert som den første. Tårene trillet like stille nedover kinnene mine og jeg stammet et farvel. Jeg ble rystet. Og utrolig trist for barnet mitt.

Fra den dagen ble jeg en frådende løvinne.

Gode ​​9 måneder etter det første møtet med det ikke-inkluderende skolesystemet fikk min sønn diagnosen ADHD fra Barnepsykiatrien i Riiskov. I de neste 10 årene som fulgte lærte jeg mye om å navigere i systemet når man har et barn med en medfødt funksjonshemming – både de gode sidene og de ikke så flatterende. Kunnskap ble gull og kildekritikk var og er fortsatt vesentlig. Jeg lærte om konfliktløsning, struktur, å tenke strategisk, medisin versus alternative alternativer, virkningen av kosthold, tilsetningsstoffer, funksjonshemmingslovgivning og rettigheter, terapeutiske verktøy, angsten som fulgte med ettervirkningene og mye mer. Det var ingen quick fix. Selv om jeg følte at jeg var helt alene med følelsene mine om at det kun var barnet mitt som hadde det vanskelig – innhentet virkeligheten meg raskt. Det var da og det er fortsatt veldig, veldig mange barn og unge som har det veldig vanskelig. Facebook ble mer og mer fremtredende og små grupper av opprørte og frustrerte foreldre dukket opp. Det var min redning fra å gå helt ned i impotensens dyp. De selvutslettende tankene om at det var mine evner som mor eller mangel på slike ble raskt gjort til skamme. Det var den første viktige leksjonen. Det og læren om søvn.

Jeg fant ut at spesielt én ting var ekstremt viktig for oss som familie, og det var å få søvnen under kontroll. Putteritualene gjennom årene kunne variere fra uke til uke og år til år, men det var viktig at Elias fikk sove – og jeg også. Det lyktes for det meste at 4/5 av ukens 7 dager var gode netter.

Søvn påvirker vår psyke, immunforsvar og hukommelse – og det er helt sentralt for utviklingen av hjernen og kroppen at vi får nattesøvnen. De dagene jeg ikke fikk sove, var jeg mer irritabel, raskt opprørt og hadde større sannsynlighet for ikke å ha tålmodighet med Elias. Og om ikke Elias fikk sove heller, så kom vi inn i en rask nedadgående ond spiral av flere konflikter hjemme og på skolen, unødvendig skjenn, ingen matlyst og igjen et dårlig koseritual og nattesøvn. Uholdbart, utmattende og maktesløst. En gammel, slitt ertepose Jeg fikk en gang fra min nå avdøde mor skulle vise seg å ha stor innvirkning på både Elias og søvnmønsteret mitt. Og så kan den til og med varmes i mikrobølgeovnen. Les med i neste blogg – Den viktige søvnen – og mangelen på den